Meld deg på/av vårt nyhetsbrev.

Velg nærmeste spillested

  • Aukra
  • Aure
  • Averøy
  • Brattvåg
  • Herøy
  • Kristiansund
  • Molde
  • Nordfjoreid
  • Sandøy
  • Sjøholt
  • Skodje
  • Smøla
  • Stranda
  • Sunndalsøra
  • Surnadal
  • Sykkylven
  • Tingvoll
  • Ulsteinvik
  • Valldal
  • Vanylven
  • Vestnes
  • Ørsta
  • Ålesund
  • Åndalsnes

 
 
 
 
 
Platform shift
 
Platform shift
 
 
I Neshornet står Berenger opp for sine idealer og trosser flokkens forventninger.

I Neshornet står Berenger opp for sine idealer og trosser flokkens forventninger. Foto: Arild Moen, Tingh
Last ned bildet i full størrelse: Neshornetbilde2.jpg

Hvorfor lønner det seg å være dust?

Mennesket har forbedringspotensial. Men det har jammen evolusjonen også.

Tekst: Rigmor Sjaastad Hagen 
Illustrasjon: Mari Watn


Siden tidenes morgen har mennesket, og de tidligere variantene av det (fra primater via aper til mennesker som etterhvert lærte å bruke kniv og gaffel) vært avhengig av flokken for å overleve. Det har vært en dyd av nødvendighet å stå samlet mot felles fiender og stadig videreutvikle kroppsdeler og hjernen i den ene eller andre retninga for best mulig å bli rustet for overlevelse.

Det ligger i oss å bli bedre varianter av oss selv, og – fantastiske evolusjonen – har hjulpet oss å bli (mer eller mindre) intelligente folk som evner å stille spørsmålet «Hva er meningen med livet»? «Hvorfor er jeg her?». Jeg aner ikke svaret på de spørsmålene, men det er i hvertfall det som skiller oss fra apene og andre mer primitive skapninger, har jeg hørt. Og det er takket være flokken vi har overlevd. De smarteste har vel gjemt seg i midten, sånn at de ikke ble glefset ihjel, revet i fillebiter eller banket i hodet med klubber, etter hvert som evolusjonen gikk sin gang.

Evolusjon illustrasjon av Mari Watn mindre utgave.jpg

Hva evolusjonen kommer til å gjøre videre med oss, er sannelig ikke godt å vite. Men kanskje får vi et sett øyne under haka, så vi slipper å bøye nakken for å se på smarttelefonen. Det blir så lite diskret i dag, liksom. Når du er midt i en samtale, og det durer i telefonen. Med et ekstra par øyne, kan du se ned, og den du snakker med vet ikke at du egentlig sjekker hva kompisen har lagt ut for slags artig video på Facebook. Så får vi håpe man flirer på riktig tidspunkt i samtalen.

Med det samme vi er inne på evolusjon. Når det er sånn at vi har utviklet oss fra apene. Hvorfor er det ikke noen «mellomvesener» mellom ape og menneske i dag? Burde ikke noen aper være i en overgangsfase og trasket rundt med barnevogner eller insistert på å bli tatt opp ved landets universitet?

Tilbake til flokken. Vi trenger ikke flokken til direkte overlevelse i dag. Fordi fiendene lurer ikke rundt hvert gatehjørne. Likevel er flokken der. Og, trolig i evolusjonens navn, med vårt innebygde flokktilhørighetsbehov, har vi en tendens til å hive oss med på det flertallet  - flokken - synes er lurt. Med vekslende hell, kan man konstatere. For sant og si er det ikke alltid like lurt å go with the flow, som det heter på godt norsk.

Vi snakker om alt fra herregud-se-hvordan-jeg-så-ut-med-skulderputer-og-hjemmepermanent-haha-ulurt og shit-det-var-kanskje-ikke-så-lurt-å-spise-mark til katastrofalt ulurt som da fangevokterne på Guantanamo fant det for godt å ydmyke og torturere fanger. For ikke å snakke om den kanskje største tragedien, da én enkelt mann fikk tusenvis i flokk til å tenke at man kunne ta livet av mennesker fordi de hadde en annen rase enn arisk.

Vi har hørt om de omstridte psykologieksperimentene på Stanford i 1971. Der studenter ble delt inn i roller som fangevoktere og fanger, og det viste seg at «fangevokterne» var villige til å påføre «fangene» sterke smerter. Aggressiviteten og dehumaniseringen gjorde at eksperimentet måtte avsluttes etter seks dager. Spørsmålet de fleste stiller seg etter å ha hørt om dette er «kunne JEG gjort dette?», og svaret blir selvsagt «nei, jeg er da et godt menneske som står imot press». (Men med en påfølgende murring, hvor man tenker: Jamen, når alle de tilsynelatende normale gjorde det, KAN det hende jeg hadde gjort det likevel?)

Jo, vi behøver fortsatt flokken, på vårt eget, moderne vis. Vi trenger å føle at vi er en del av et fellesskap. På jobb, trening, i familien, blant venner. Du kan til og med kringkaste det så hele verden ser det i dag, gruppe- og flokktilhørigheten din. På Facebook. Koselige grupper som «Du vet du er fra huttiheita, når...», «Strikkeklubben rett og vrang» og «Avgangselever fra plantelinja 1987». Det er bra, det. De deler gamle bilder, strikkeoppskrifter og kjenner flokktilhørigheten blomstre når de mimrer tilbake til den gangen alle løp fulle og nakne gjennom Storgata. Akk. Herlige tider.

Så har du de mindre kule gruppene, la oss kalle dem – helt tilfeldige tema – «Stopp islamiseringen av fedrelandet» og «Homoer kan helbredes», der deltakerne kan kose seg med å dele saker om emnet og stadig få påfyll fra andre som underbygger og gjør dem enda mer overbevist om at de – gruppa – har rett.
Det er ikke bare på Facebook, må skjønne. La oss også marsjere i gatene, folkens. I flokk! Nå må vi vise folk at vi tør å stå sammen mot (fyll inn noe som kan avsluttes med ...som er i ferd med å ta over landet vårt.)

Når det er sagt: disse betraktningene gjør at jeg lurer på om jeg likevel har funnet svaret på det tidligere spørsmålet om apene. Ja, om det ikke fantes en mellomting, altså.
Men her står jeg i fare for å krenke apene. Jeg trekker det tilbake.

Nei, det er vel ikke bare positivt med flokker og grupper. Vi får skylde på evolusjonene. Det er den som gjør at vi ikke klarer å motstå gruppa som kommer slentrende idet man føler at man står alene. Den som gjør at man kjenner flokktilhørighet.
Kanskje finnes en gruppe på Facebook som heter «Vi som krever at evolusjonen tar grep». Der skulle jeg meldt meg inn. Og forlangt at evolusjonen gjorde mennesker litt greiere med hverandre. Rausere. Flokk eller ei. Hvorfor skal det lønne seg å være en dust? Det må jo være lønnsomt. Hvis ikke ville den naturlige seleksjonen utrydda dem for lengst.
Nei, let´s face it: Mennesket har forbedringspotensial. Men det har jammen evolusjonen også. 

Les mer om Neshornet.