Meld deg på/av vårt nyhetsbrev.

Velg nærmeste spillested

  • Aukra
  • Aure
  • Averøy
  • Brattvåg
  • Herøy
  • Kristiansund
  • Molde
  • Nordfjoreid
  • Sandøy
  • Sjøholt
  • Skodje
  • Smøla
  • Stranda
  • Sunndalsøra
  • Surnadal
  • Sykkylven
  • Tingvoll
  • Ulsteinvik
  • Valldal
  • Vanylven
  • Vestnes
  • Ørsta
  • Ålesund
  • Åndalsnes

 
 
 
 
 
Platform shift
 
Platform shift
 
 


Last ned bildet i full størrelse: IMG_7328.jpg

Kampen mot vindmøller

– Plottet er egentlig syltynt. Men det gjør det også til genial kunst. Don Quijote er 900 sider med morsom komikk og en sår, gjenkjennbar søken etter å finne mening, sier regissør Tormod Carlsen (33).

Tekst og bilde: Rigmor Sjaastad Hagen

Han myser ut gjennom glassfasaden på Plassen og bort mot leiligheten han «fikk skreket seg til» i Myrabakken. Månedene han skal jobbe med forestillinga Radio Don Quijote i Molde skal tilbringes med utsikt, må skjønne, de timene han ikke er i teateret. Skuet utover er jo noe av det fineste med byen.

Han kjenner seg igjen i Don Quijote, forteller han. I det å brake inn i veggen. Kjempe for en annen virkelighet. Gå på smell etter smell. Og like det.

Hvis vi skrur tida tilbake til 80-90-tallet finner vi Tormod litt her og der. Flyttende mellom sin britiske mor og sin tyske far. Født i Trondheim, vokst opp i Tønsberg, Oslo, Bergen, India, København. 
– Farmor flyktet fra Tyskland til Norge før krigen. Den tysk-europeiske kulturen jeg ble utsatt for i oppveksten var fin. Farmor var god til å diskutere og sette ting i sammenheng. Hun kunne noe om rettferdighet, fastslår Tormod.   

Tormod.jpg

Tormod bodde en stund hos farmora i ungdommen. Et mimresmil hever seg under barten når han snakker om de tre åra på Forsøksgymnaset i Oslo. – Det var en slags hippienes høyborg. De radikale gikk der. Og innvandrere som ville ta privatisteksamen. Der var samtlige minoriteter samlet på én plass i et forsøk på å drive skole etter et demokratisk prinsipp der elevene skulle bestemme. Det var jo selvsagt kaos. Men morsomt, sier Tormod.

Etter Forsøksgym heiv han seg over i den andre enden av ordentlighetsskalaen og begynte på Red Cross Nordic United World College, som hadde satt seg fore å utdanne «the future leaders of the world». – De reklamerte med at man kunne studere på ulike fredsgymnas i utlandet. Ja!, tenkte jeg, jeg ville gjerne til India.
Han havnet i Fjaler i Sogn og Fjordane. Ikke like eksotisk. Men der møtte han Ludvig. En gammel indremisjonær som bodde på gamlehjemmet.

– Ludvig så nok på vår generasjon som en som skummer fløten, mens hans var den som «bygde landet». Vi fikk god kontakt. Han likte å se på landskapet, og var en god lærer i regi. Han trente øyet i å se, sier Tormod.
– Hva må man se? 
– Detaljenes betydning i det store bildet. Kompleksiteten. Hvordan en skog både er en skog, men også tusenvis av individuelle trær, sier Tormod.

 «Obsternasig jævelskap», kaller han det, da han i stedet for å søke Yale eller Harvard etter Red Cross, lot sin indre Don Quijote få bestemme. Han heiv seg heller på sirkusakrobatikk-utdanning i Moskva. Seinere begynte han å jobbe med scenekunst og film for ulike selskap i verden. Han var i New York, hvor han jobbet med fysisk teater. Han ble introdusert for persisk poesi fra de iranske kunstnerne Shirin Neshat og Abbas Kiarostami, og tok etter hvert valget om å bli regissør fordi han «følte han måtte bli til noe».

Her gikk han også motstrøms, idet han valgte Iran som studiested, for så å bli kastet ut et år senere, i 2010, sammen med de andre utenlandske studentene.

– Man kan si mye om Iran og khomeinismen, men jeg er glad for erfaringen med å ha bodd i et regime. Iran er et fantastisk flott land. Mange tenker at det er forferdelig å bo der, men for meg som var mest interessert i kulturen, var det veldig givende. Folk er folk, også i Iran. Politisk lever man jo med begrensninger, men jeg tror Iran åpnet øynene mine for hvor tilpasningsdyktige vi er som mennesker. Det ble rene borgerkrigen etter hvert. Det er rart å tenke på i dag, men på vei til universitetet sjekket vi hvor de skjøt, og så tok vi heller en annen gate. Den gangen ble det helt naturlig, sier Tormod.

IMG_7666.jpg

Teheran ble byttet ut med Oslo. Nesten fem år på regilinja til Kunsthøgskolen i Oslo ga ham faglig trygghet, et håndverk til dramatikk, scenearbeid, improvisasjon og arbeid med skuespillere. Samtidig, påpeker han, var skolen en forvalter av den klassiske, dramatiske tradisjonen. Det handlet like mye om hva teateret var, som hva man ville med teateret. For Tormod skurret denne tankegangen. Så, like før masterfullføring, gjorde Tormod som han hadde fått til vane å gjøre: han gikk sin egen vei.

– Jeg hadde holdt på i fem år med det noen andre ville at jeg skulle lage. Så jeg dro til det Grønlandske Nationalteateret og jobbet der. Jeg har det med å få sånne raptuser. Når teateret bare blir en teoretisk tanke om hva som skal være bra... Nei, sier Tormod, og rister på hodet.
– Man må VILLE noe for å holde på med dette, sier Tormod.
– Og hva vil du?
– Det er jo det Don Quijote forteller noe om. For å være i stand til å ville noe, må man ville noe med noe eller noen. Man må undersøke, dikte og forstå et sted og en kontekst. Så det jeg vil i Molde er kanskje ikke det samme som jeg vil i Tokyo. Men det handler alltid om at man gjerne vil gi noe, og åpne opp for en annen virkelighet, sier Tormod.

Tormod har hele verden som sin kunstneriske boltreplass. Han er ettertraktet scenekunstner, installatør, regissør. Rotløsheten fra barndommen henger i. Jakten på mening, eventyr. Behovet for å gå på med krum hals og ikke vite helt hva som skjer. For to år siden regisserte han Århundrenes legende på Teatret Vårt. Den senere tiden har han jobbet i Minik på Teater Trier i Tyskland, Communist Cloud i New York, Lulleli for Fruholmen Fyr, som de forøvrig er nominert til kritikerprisen for. Han er «associated artist» på Black Box i Oslo. Framover venter Radio Fjellom i Fjaler, Radio B-Town på BiT Bergen, Far Theatre i Nyon, Sveits. Og så skal han atter til Grønland.

– Det er en herlig gjeng skuespillere der. Landet har mange utfordringer med tanke på postkoloniale spørsmål, men det fete er at den unge generasjonen sier «fuck it, vi lager vår egen versjon». De er framtidsretta, vil et sted, har ambisjoner, går på smeller, sier Tormod. Ikke ulike Tormod, altså. For det var dette med vindmøller. Don Quijote-forespørselen fra teatersjef Thomas Bjørnager fikk Tormod til å reagere sånn: 

Med å si at det var galskap. 
Med å mene at det ville være det mest ambisiøse prosjektet i hele teater-Norge. 
Med å takke ja.

– Boken er jo regnet som en av de store klassikerne. Ideen om å lage en Don Quijote-forestilling var sinnssyk. Alle produksjoner jeg har sett om Don Quijote har vært dårlige. Men da kom jævelen i meg fram igjen. Hvis jeg i stedet for å lage en forestilling AV boken, kunne lage en forestilling OM boken, kunne det være noe? Thomas sa ja, og da var vi i gang. I Radio Don Quijote er historier fra boken gjort til situasjoner i et radiostudio. Forestillingen er et forsøk på å få folk til å lese boken, sier Tormod.

Det som er så fint med Don Quijote, mener Tormod, er mangfoldigheten. Det er sympatien man får for den spinnville Don Quijote idet han går til angrep på vindmøller og saueflokker i den tro at de er ridderlige motstandere. Man forstår logikken hans på et vis. For hva er livet, om man ikke har noe å kjempe for?
– Det man etter hvert innser er at det er verden som er komisk, ikke menneskene. Don Quijote slår et slag for en verden av verdier. Han er kritisk til nyvinninger, og ser for seg en verden som i gamle dager, sier Tormod. 
– Det ligger en melankoli der som jeg synes er ganske fin. En påminnelse på at vi må ta vare på det som gir livene våre mening, sier Tormod.