Meld deg på/av vårt nyhetsbrev.

Velg nærmeste spillested

  • Aukra
  • Aure
  • Averøy
  • Brattvåg
  • Herøy
  • Kristiansund
  • Molde
  • Nordfjoreid
  • Sandøy
  • Sjøholt
  • Skodje
  • Smøla
  • Stranda
  • Sunndalsøra
  • Surnadal
  • Sykkylven
  • Tingvoll
  • Ulsteinvik
  • Valldal
  • Vanylven
  • Vestnes
  • Ørsta
  • Ålesund
  • Åndalsnes

 
 
 
 
 
Platform shift
 
Platform shift
 
 
Vera Micaelsen jobber til daglig som rådgiver i Den kulturelle skolesekken. Hun har skrevet flere bøker for barn og unge og har egen spalte i Aftenposten.

Vera Micaelsen jobber til daglig som rådgiver i Den kulturelle skolesekken. Hun har skrevet flere bøker for barn og unge og har egen spalte i Aftenposten.  Foto: 
Last ned bildet i full størrelse: STBR0926.jpg

Vår alvorlige, barnlige verden.

Vera Micaelsen kan over tusen ting å gjøre sammen med ungene, hun kjenner både supermamma og monstermamma og hun ser på unger som medarbeidere under opplæring. Finnes det dessuten noe spørsmål hun ikke kan svare unger på?

Tekst Unn C. Fyllingsnes Foto Ylva C. Fyllingsnes .

– Unger er ikke én gruppe, de er bare kortere mennesker enn voksne. Men det hersker liksom en idé om at barn kan sees på som én aldersgruppe. Når en voksen skal vurdere om en barnebok er god, baserer man seg gjerne på tilbakemeldingen fra ett barn og konkluderer med at ”denne boka er ikke noe for 9-åringer”. Man ville ikke brukt det samme, tynne grunnlaget om det var en bok man vurderte for en 50-åring.

Det er morgen under trærne i Østbanehallen. Vera Micaelsen trenger ikke mange slurkene med kaffe for å få vekt engasjementet før hun starter arbeidsdagen som rådgiver i Den kulturelle skolesekken.

– Kognitiv utvikling gjør oss ikke like. Vi har svært tidlig egen personlighet. Unger setter også pris på dialog. Tenk: man ville aldri ha snakket til en medarbeider på jobben på den måten som man noen ganger snakker til ungene sine! Da ungene mine kom opp i åtte-ni-årsalderen kunne jeg bare glemme lokke- og fryktbaserte metoder. Det er veldig lite konflikter hjemme nå; de oppstår bare når vi voksne oppfører oss dårlig ...

Å virkelig lytte
Vera har blitt vant til å lytte til unger. Helt siden hun kom til NRK som 19-åring, egentlig med en drøm om å bli barnebokillustratør, har det liksom ballet på seg med jobber innen kultur for barn. Hun har vært innom både Barne-tv, Kulturrådet og Norsk Filminstitutt, og undervegs har hun skrevet flere bøker.

– Det er barn og fortelling jeg er interessert i. Jeg er opptatt av at barn skal ha den samme bredden i tilbudet som voksne. Vi vil ikke ha det samme gamle om igjen og om igjen, like lite som unger vil det. Hvorfor tar vi ikke større sjanser når det gjelder kultur for barn? Kanskje fordi det virker så lett å forføre dem; man får umiddelbar latter og direkte tilbakemelding.

– Bør man ta unger mer på alvor?

– Den tanken fører fort til at man tror at unger bare er opptatt av alvorlige ting. Jeg kjenner på det selv noen ganger når jeg er på jobb i spørrespalten til Aftenposten Junior: Spørsmålene som kommer inn er ofte alvorlige og kompliserte om relasjoner og så videre. Det er veldig lett å dramatisere og problematisere. Når jeg kjenner denne ”hjelperen” i meg reise seg opp må jeg bare si ”legg deg ned!” og i stedet se på hva de faktisk spør om. Jeg prøver å tenke på samme måten når jeg arbeider med kultur. Det er vanskelig for voksne å komme trekkende med ”ungdomsting” – vi vet jo faktisk ikke hvordan det er å være ung i dag. Jeg er opptatt av å bruke ungdom aktivt i prosessene.

– Hvordan da?

– Det første jeg gjorde da jeg startet i DKS, var å møte unger og spørre om hvordan de opplever forestillingene. I hver eneste samtale sier de noe som jeg aldri hadde kommet på. Det er dette helt spesielle barneperspektivet som handler om detaljer, og som vi har glemt. Akkurat nå tester jeg ut den nye boken min sammen med en hel sjetteklasse. Samtalene er ganske avanserte; om virkemiddel og om fortelleren bør være første- eller tredjeperson, og de gjør akkurat de samme analysene som jeg, bare med mindre kompliserte ord.

– Er unger bedre på å ikke bry seg om hva som er ”det rette svaret”?

– Nei, de kan fort bli dritredde og kjenne på forventninger og press om å svare ”rett”. Man må bruke gode metoder, akkurat som for voksne. Man kan ikke bare trykke på unger og forvente å få hundre prosent ærlige svar. Og man må ikke plage unger med spørsmål om man ikke oppriktig lurer på det man spør om. Man må være villig til å virkelig lytte.

Uro og lek
– Tror du unger i dag uroer seg mer for verden rundt seg?

– Jeg har inntrykk av at unger har den samme opplevelsen av verden som oss: Jeg var urolig for sur nedbør, atomkraft og Ronald Reagan. Hver tid har sine bekymringer. Alle har vel litt dommedagsfølelse i seg – fordi vi alle skal dø en gang, men det skjer jo ikke ting hele tida. Dessuten har norske unger med seg en svært sterk demokratiforståelse. Nordmenn vil bestemme selv; vi har en ekstrem forventning om påvirkningskraft. Det er ikke alltid heldig i møte med andre deler av verden. Men kanskje kan det også føre med seg en tro på at det er mulig å endre ting til det bedre og ikke bare godta ting som de er. Alt var ikke bedre før, heller.

– Leker unger mindre nå enn før?

– Jeg tror ikke unger leker mindre, men på andre arenaer. Ofte har vi gjort dem avhengige av oss voksne. Det er kjempefint med foreldre som bryr seg og deltar, men ikke alltid og overalt. Det er noe med å selv finne den sfæren å være trygg i. Jeg synes det er fint å av og til kunne si ”hysj, mamma leser” og slik vise ungene mine at jeg trenger dette rommet. Jeg tror at mange unger sliter med å få være i fred. Den ene romanen min handler om en jente som selger sjelen sin for å bli god i discojazz på høyt nivå, og mens jeg skrev tenkte jeg ”guriland, er det ikke rart at ingen av de aktivitetene jeg holder på med ender i en utstilling, en konkurranse eller en oppvisning? Ikke yogaen, ikke keramikken ... Unger har ikke noe sted der de bare kan være i flyt. Vi elsker konkurranser, men det betyr ikke at jeg har lyst til å konkurrere hele tida.

Farger og fantasi
Plutselig blir vi avbrutt av en støy som høres ut som den kommer utenfra – men ikke fra byen; mer fra en dyp skog. Hallen bades i blått og dype fiolette nyanser før det skifter til gyllent og tilbake til lysere blå. Langtrukne toner sniker seg innimellom skogslydene og stiger oppunder glasstaket i takt med det bølgende lyset.

– Oi! sier Vera og tar det hele inn. Vi blir sittende og la det flyte inn over oss i alle de nærmere åtte minuttene installasjonen fyller.

– Jeg er så misunnelig på musikk, sier Vera. – Bare musikk kan forsyne seg av hormonene og trekke fram følelser slik helt uten videre. Så fantastisk verden kan være.

– Hva slags verden ville du skape om du skulle starte helt på null?

– Hm ... Det vet jeg ikke helt. Jeg tror det er David Hume som har sagt at ”fantasi er at du setter sammen to ting du har sett før; for eksempel ’prikker’ og ’sjiraff’: en prikkete sjiraff.” Vi evner ikke å skape noe usett, noe utenomjordisk, men vi kan sette sammen i det uendelige av det vi har opplevd og sett på jorda. Av og til lurer jeg på hva det er vi ikke har sett i vårt samfunn? Når vi ser oss tilbake, tenker vi da ”herregud, hva var det de drev med”? Kommer vi til å oppdage en ny farge i framtida? Det var først på 1300-tallet at vi begynte å se på himmelen som blå. Kanskje det er en farge her et sted som vi ennå ikke har lagt merke til? Man blir forsteinet i hodet. Det trengs friske øyne for å se verden.