Teatret Vårt presenterer Bjørnsons gjennombruddstykke for første gang i Norge siden 1960 Trilogien Sigurd Slembe kom ut et par uker etter at Bjørnstjerne Bjørnson fylte tredve år i 1862. Med ett var han Norges største dikter. Ingen hadde før ham maktet å skrive et så rikt og gjennomarbeidet skuespill på norsk. Hans fire år eldre kollega, Henrik Ibsen, hyllet ham i sin anmeldelse, og skrev året etter Kongsemnerne tydelig påvirket av Sigurd Slembe.
Tre selvstendige skuespill Sigurd Slembe består av tre selvstendige skuespill som i Teatret Vårts versjon blir presentert som èn forestilling. Handlingen i stykkene spenner over 17 år. Den foregår i norsk middelalder under korstogstiden.
I vår bearbeidede versjon legger vi vekt på Sigurds indre utvikling. I Sigurds første flukt møter vi den umodne Sigurd, full av virketrang, men også på jakt etter sin identitet og livsoppgave.
I Sigurds andre flukt utspiller det seg et drama i skjæringspunktet mellom kjærlighet og makt, her er det en sterk og fortettet ytre handling: Maktambisjoner står mot hverandre, her er Hamletsk tvil, her er kristendom satt opp mot hedensk hevnmoral. I det siste stykket, Sigurds hjemkomst, blir vi mer og mer vitne til Sigurds oppgjør med seg selv. Alle hans store planer vender seg mot ham. Han ønsker ikke politisk makt, men presses til å gripe etter den, det fører ham til brodermord og borgerkrig. Sigurds tragedie skjer alltid med de beste intensjoner. Bjørnson er påvirket av Shakespeare og Schiller i dette verket, og mange mener det kanskje er dikterens beste skuespill. Det er først ut i en planlagt serie på tre Bjørnson-stykker som skal presenteres på teatret i tiden frem mot 100-års-markeringen for dikterens død i 2010.
Kjære publikum Bjørnstjerne Bjørnson er gått i glemmeboken. Ikke som historisk gestalt, men som dikter. Riktignok blir vel bondefortellingene fremdeles lest i skolen enkelte steder. Her i Romsdal snakker vi ganske mye om ham, vi har en egen Bjørnsonfestival, eget Bjørnsonakademi, prestegården i Nesset er vårt store minnesmerke og Edvard Hoem planlegger en stor Bjørnsonbiografi. Men to år før 100-årsmarkeringen av dikterens død er det vanskelig å påstå at han blir lest, at diktningen hans står i fokus. Jeg hadde et svare strev med å finne frem til nålevende og aktive Bjørnson-forskere. Dikteren Bjørnson er kommet i skyggen for politikeren, menneskerettsforkjemperen, kjendisen Bjørnson.
Det er ganske ufortjent. Dikteren Bjørnson burde leses. Hvordan står det til med dramatikeren Bjørnson? Både Bjørnson og Ibsen troner på granittsøyler foran hovedinngangen på Nationaltheatret. I 1899, da dette teatret skulle innvies, var begge dikterne i live, og det var umulig for teatret å bestemme seg for hvem av de to man skulle åpne med. Løsningen ble at man spilte Holberg på åpningsdagen isteden.
På den tiden må man ha ansett de to dramatikerne som jevnstore. I dag gjør vi ikke det. Ikke jeg heller, for den saks skyld. Jeg er enig i at Ibsen er den suverene mester. Stykkene hans er pusset og filt på, de er perfekte i oppbygning. Man finner rett og slett ikke feil ved dem. Bjørnson er mye mer omtrentlig. Han har ikke hatt tid til å sitte og file på stykkene i årevis før han gav dem fra seg. Ingen forlagskonsulent eller forvorpen dramaturg har heller mast på ham, krevd omskrivinger eller endringer. Bjørnson må ha vært en mye mer utålmodig person, han kastet seg uti det, skrev og gikk videre med stadig nye tema, saker, engasjement. Men det finnes enda en grunn til at Bjørnson har tapt kampen mot Ibsen de siste hundre årene. Og det har med Ibsens form å gjøre. Hans moderne skuespill handler hele tiden om å trenge ned i psykologi. Og teatret har etter Stanislavskij også handlet om det. I Norge er det psykologisk-realistiske teatret blitt selve innbegrepet på hva som er godt og dårlig på teatret. Denne formen for psykologisk teater som vi har fra Ibsentradisjonen definerer på mange måter for oss hva teater er.
Bjørnson skriver ikke slike stykker. Han er mer opptatt av meninger, standpunkter, politikk, debatt. Vel, finnes det også hos ham interessante psykologiske studier, ikke minst i kveldens skuespill. Men Bjørnsons teater lever mer i bredden enn i dybden. Bjørnsons skuespill har fasetter og kvaliteter mer i det episke enn det dramatiske.
I andre land enn Norge er man vant til denne typen dramatikk. I Tyskland for eksempel, blir ikke teater bare forstått som realistiske menneskeskildring, men også som dikterisk språk fra scenen, fremført av skuespillere, stykker som nærmer seg musikken gjennom formuleringsevne, klang og rytme.
Det er en av grunnene til at vi har et tysk team på Sigurd Slembe. Jeg tror de nettopp har forutsetninger for å hente ut styrken i Bjørnsons tekst. For oss alle har det vært en oppdagelse. Det har vært utrolig spennende å arbeide med et så rikt stoff og så vakkert språk. Vi håper Bjørnson fortjener det.
