Et tomt, hvitt lerret. 

En hvitkledd Lina, alias Stine Robin.

Lerretet fylles, i det publikum blir kjent med Linas tomhet, ensomhet og kampen for å passe inn. Passe inn i sin egen kropp, eller ikke ville passe inn i den, alt ettersom.   

Passe inn i samfunnet, eller ikke passe inn i samfunnet, for å tilpasse seg publikummet på sosiale medier.

Et narsissistisk, ærlig og enkelt språk, som ikke overlater mye til fantasien. Mulig et forsøk på å gjenspeile den ærlige og lett lesbare formen i romanen av samme tittel? Uansett, enkelt er langt ifra hvordan tilværelsen til Lina er, noe Stine Robin i sin helhet viser gjennom sin nesten en og en halv time lange monolog. Ingen tvil om at hun har skjønt hvordan man skal jobbe med et manus for å gjøre et så enkelt og direkte språk, til et så spennene stykke. Stine Robin får publikum til å forstå hvor tøft det er å være Lina. Uten tvil. Det er umulig å ikke bli rørt.