Det er en spesiell stemning der vi sitter og snakker sammen i Kafe Kurt en høstkveld i oktober. Romeo og Julie spilles, Lisbeth er hovedvert i kveld. Vi blir avbrutt av en guttegjeng som vil bruke heisen opp i tredje for å slippe å gå trappene. Heisen er stengt og Lisbeth oppmuntrer dem med et smil om at det kanskje er greit å gå trappene, så fikk de litt ekstra trening på kjøpet.

Oppvekst:

Lisbeth forteller om oppveksten på en gård i Vestjylland. Hun var den yngste i en søskenflokk på 7, 6 jenter og en gutt. Søsknene var mye eldre, så de var bare 2-3 hjemme samtidig. Gården ligger mellom mellom Billund og Esbjerg. Hovednæringen var melkeproduksjon den gangen, men de hadde ellers mange dyr, derav 6 hester. Lisbeth hadde sin egen hest. Det var populært å bli med henne hjem for å stelle hestene. Det var 27 gårder i området. Nå er det bare to. Gården hun vokste opp på er nå en stor grisefarm som drives av hennes bror og hans sønn. Livet på gårdene var annerledes før. Lisbeth forteller om liv og røre, traktorkjøring og at alle hjalp alle på gårdene i området. Når de var ferdig hjemme hjalp de naboen. Barna måtte hjelpe til, de hadde fri bare på søndager. Skolen lå like i nærheten, en liten landsbyskole som nå er sentralisert.

Veien ut i livet

Lisbeth utdannet seg som sosialpedagog i Esbjerg. Hun var ferdig utdannet i -81. Før dette var hun et år "au pair" i Norge der hun møtte kjærligheten. De var en flokk danske jenter som hadde det mye moro sammen. Det ble slutt med kjæresten og hun dro tilbake til Danmark og utdanning. Hun jobbet et år på et ungdomshjem i Danmark etter utdanningen før hun dro tilbake til Oslo der hun også jobbet på et ungdomshjem. Der traff hun Gunnar som tok nattevakter på ungdomshjemmet for å spe på studielånet. Han var sosiologistudent på Blindern.

Lisbeth bodde 6 år i Oslo. Første datter Helle ble født i -86. Med et lite barn fristet et liv i Molde med nærhet til arbeid og natur, samt at Gunnars foreldre bodde der. Begge fikk jobb i Molde i -88. De tok over huset til Gunnars foreldre. Foreldrene flyttet i leilighet og bodde der til de hadde bygget seg hus på samme tomt. To hus tett i tett, to nye døtre ble født Rikke i -89 og Sofie i -94. Et nært og fint sambo der døtrene kunne springe mellom husene.

Lisbeth fikk jobb innen HVPU. Hun var med på å etablere voksenhabiliteringsteamet på Molde sykehus. Var der i tolv år. Videreutdannet seg denne perioden i et 4-årig desentralisert opplegg i Oslo til spesialpedagog. I 2003 skiftet hun jobb til Molde Voksenopplæring. Hun arbeider der med spesialundervisning samt kommunikasjonsstøtte og -hjelpemidler. I tillegg er hun veileder, underviser og er sensor på Vernepleierutdanninga på Høgskolen i Molde.  

Fritid

Når barna bodde hjemme var hun mye involvert i deres fritidsaktiviteter, blant annet håndball, Popploppeteatret i 12 år og ikke minst i AFS hvor hun satt i styret i 5 år, derav leder i 2. De to yngste døtrene hadde utvekslingsopphold, den ene i Italia og den andre i Argentina. Familien var vertsfolk for tre ungdommer fra Italia, Chile og Thailand. De var også kontaktfamilie for 4 ungdommer. Dette var viktige og meningsfylte år for familien, spesielt lærerikt for døtrene. De lærte seg ikke minst mye om raushet. Lisbeth sier at det gjør noe med deg å komme så tett på ungdommer som kommer fra land som blant annet ikke har de samme velferdsordninger som vi har i Norge samt utfordringen med å ta vare på ungdommer som kommer fra så annerledes kulturer. Livet i Norge er trygt og godt. Ungdommene kunne være himmelfalne over velferden og alle mulighetene som norske ungdommer har, at de i stor grad kan velge utdanning ut fra de forutsetninger de har. Lisbeth stiller seg litt undrende til hvor vanskelig det kunne være å skaffe vertsfamilier i Norge, der vi for en stor grad har de beste materielle mulighetene, mens mottaksfamiliene, ofte med mindre ressurser, tok imot våre studenter. Lisbeth har fortsatt jevnlige sosiale treff og drar på reiser med dem hun samarbeidet med i AFS. Familien har kontakt med alle sine vertsbarn.

Inngangen til teateret

I oppveksten hadde hun ingen erfaring med teater. Hun trekker frem svigermoren sin som læremester og et forbilde på mange områder. Hun var blant annet aktiv innen kvinnesak, var med å starte krisesenteret i Molde og var den som lærte Lisbeth å bli glad i teater. Lisbeth har sett de aller fleste teaterforestillinger på Teatret Vårt etter at hun kom til Molde. Poppeloppeteateret var også en åpner for å komme inn i teaterverdenen. Styret i venneforeningen ble hun tilfeldig bragt inn i for 7 år siden gjennom kollega Stein Larsen. Hun hadde to års pause, men var teatervert og medarrangør av quiz på Plassen for teatervenner. Venneforeningen startet med quiz i 2014, og Lisbeth har vært med siden oppstartet sammen med styremedlem Olav Holm. Hun beskriver seg som medhjelper "tause Birgitte" i den, noe som kanskje ikke er hennes fremste karaktertrekk. Lisbeth oppfordrer teatervenner til å komme på quizkveldene.

Teatret Vårt

At teatret er lokalisert i en så liten by som Molde kan gi et slags eierforhold til teatret, "Teatret VÅRT" med store bokstaver. Venneforeningen og teatervertene fungerer som en slags ambassadører for teateret. De får med folk til teatret, genererer publikum og skaper miljø og entusiasme. Lisbeth har opplevd det som positivt å være med både i styret, å være teatervenn- og vert. Det å ta på seg jobben som leder av styret til venneforeningen beskriver hun som bare positiv. Det har vært lærerikt å treffe mennesker med interesse for teater, å få være med "inn" i teatret og å få innblikk i teatrets indre liv. De to teatersjefene hun har samarbeidet med, Thomas Bjørnager og nå Kristian Lykkeslet Strømskag har begge møtt henne med raushet, vennlighet, imøtekommenhet og ikke minst har de vært/ er inkluderende. De skjønner viktigheten av at teatret har "venner". Det har vært lett å spørre og det er et nært og meget godt samarbeid med hele staben.

Teatret Vårt har i de siste årene satset ekstra mye på å få ungdom inn i teatersalen. Venneforeningen har støttet opp om denne innsatsen og har opprettet et billettfond på kr 70.000 pr år som gjør det mulig for teatret å invitere ungdommer fra ungdoms- og videregående skoler på forestillinger.

Lisbeth forteller at gratis vennekvelder med interessante tema arrangeres jevnlig. Disse kveldene skaper miljø og tilhørighet. Det har vært opp til 90 personer på disse møtene. På en vennekveld i august ble vår nye teatersjef Kristian Lykkeslet Strømskag presentert gjennom en samtale med styremedlem Leif Terje Bergseth. I oktober hadde vi besøk av operasjef i Kristiansund, Line Lønning Andresen, som presenterte Operaen, Operafestuken 2020 og forestillingen Spelemann på taket. En start på et samarbeid med Operaen, dette resulterer i at venneforeningen drar på felles busstur til Kristiansund 4. februar 2020, hvor vi skal se denne forestilling. Lisbeth oppfordrer alle venner til melde seg på venneturen. 

Denne høsten inviterer vi også medlemmene på Høstfest og venneforeningen arrangerer også årlig Teaterfest i et nært samarbeid med Teatret Vårt. Planlegging av den 11. teaterfest er allerede godt i gang – så det er bare å reservere dagene 19. – 21. mars 2020.

Hva gir Lisbeth så mye energi og glede?

Jeg hadde satt opp noen stikkord om Lisbeth før vi møttes til intervju:
Engasjert - Energisk - Humør, latter, spøkefull - Tilstedeværende.
Jeg vil føye til raus, inkluderende og stor arbeidskapasitet.

Hun lærte seg arbeidsmoral og glede i oppveksten. Livet på gården innebar plikter, men like mye glede. Energisk er hun i bunnen, som noe hun er. Lisbeth forteller videre at hun har det bra i livet sitt, hun er glad i jobben sin, i kultur og i naturen (hun beskriver blant annet turer til et utkikkspunkt i Julsundet for å nyte solnedgangen og turer på Frænavarden etter jobb). Hun liker å gå turer med hunden sin, blir lett engasjert, trives sammen med blide mennesker og ikke minst trives hun med mennesker som ser muligheter og ikke begrensninger.

Sluttklem

Avslutningsvis spør jeg Lisbeth om hvorfor dette engasjementet i teater?

"Teatret er her og nå, min opplevelse, bare min, og den kan ikke gjentas på grunn av det samspillet som finnes mellom skuespillere og publikum."Hun siterer sin mann Gunnar sin uttalelse etter hans siste teateropplevelse. "Det er sjelden du angrer på at du går på teateret. Det berører deg alltid på en eller annen måte."


Synnøve Kåresen