MØTE MED MOLDE
Ketil Egge, daværende teatersjef på Rogaland Teater, begynte på Teatret Vårt til den andre sesongen i 1973. Han ankom Molde i fly til Molde Lufthavn, Årø, og var ikke helt orientert i Moldes forøvrig nokså lettoversiktlige geografi. Han klatret ombord i en drosje på flyplassen i den hensikt å finne fram til skuespillerkollega Kirsten Hofseths bolig.

- Hvor var det nå Kirsten Hofseth bodde, da? mutret den nyankomne skuespilleren for seg selv i baksetet. Hvorpå drosjesjåføren snur seg kvikt og svarer:

- I Birkelandsvegen nummer 70. Men jeg tror ikke hun er hjemme nå, for Teatret Vårt spiller «Ordet» i Midsund i kveld...

Det var den unge skuespiller Egges første møte med Moldes nokså gjennomsiktige lokalmiljø.

TEATERSJEFSKOLEN
Teatret Vårt er blitt kalt teatersjefskolen. Hele fem av teatrets skuespillerstab er i dag sjefer rundt om på landets teatre. Ketil Egge forteller hvordan hans administrative talent ble oppdaget:

- Jeg kom jo til et allmøtestyrt teater. Men allmøtet fungerte ikke forskjellig fra alle andre institusjoner i kulturlivet forøvrig når det gjelder alders anseelse. Som yngstemann, bare 23 år, ble jeg selvfølgelig satt til å føre protokollen, forteller Egge.

- Yngstemann skal gjøre slikt. Mitt administrative talent viste seg etter manges mening da jeg etter første allmøte jeg refererte leverte en protokoll som var den absolutt korteste i Teatret Vårts korte historie...

FRISKE BAD
Teatret Vårt var på turne med «Kongsemnene» og var kommet til Smøla. Bjørn Sundqvist var gjesteskuespiller i denne oppsettingen og spilte rollen som Peter. I lang tid hadde ensemblet turnert i vestlandets storslåtte natur.

Nå var fornøyelseslivet ikke særlig utbygd på Smøla på den tiden, og høst­ nettene begynte å bli mørke ut i september. Bjørn Sundqvist og Ketil Egge fant det derfor passende å trekke seg tilbake på et av pensjonatets rom meden liten drink til hygge og magefryd. Samtalen dreide inn på temaet storslått natur.

- Du skulle ha besøkt meg på mine hjemtrakter, mente Bjørn Sundqvist og siktet til sin nordlandske hjemstavns­ rett. Å sitte under klare fossefall med måsegg og Mack-øl. Reint vann og ubesudlet natur ble trukket fram som selve essensen i et sunt og naturnært liv. Bade i iskald, rein og salt sjø.

Ketil Egge kom i tanker om at Smøla jo fylte kriteriene for et slikt bad som Bjørn Sundqvist så ivrig markeds­ førte. Og pensjonatet lå jo helt i strandkanten. Så hvorfor ikke bruke kvelden til et bad i all friskhet?

Som sagt så gjort. Sundqvist og Egge kastet fillene og styrtet naturkåte ut i høstnatten og ut i vannet. Etter å ha ytret de obligatoriske krigshyl som hører slike badeaktiviteter til, kravlet man seg på land igjen med følgende påstander:

- Ahhh, deilig og friskt, gitt! Herlig vann. Det er noe eget ved et vestlandsk havbad. Begeistringen og entusiasmen over å være i pakt med naturen var stor og ekte.

Begeistringen fortok seg en smule da de to neste dag kunne observere forholdene rundt sitt «havbad» i lys av en ny smølsk dag.

Et nyoppgravd myrhull med en gravemaskin kneisende ved kanten, fullt av riktig ufyselig grumset og langt fra sunt utseende vann. Egges og Sundqvists «friske» badeutflukt var mer et produkt av skuespillernes egen og øyeblikkets begeistring enn av den vestlandske ubesudlede natur.

UTE OG TISSER - KOMMER SNART IGJEN
Teatret Vårt har opp gjennom tjue år spilt i mange slags lokaliteter. Ikke alle har stått opp til Arbeidstilsynets krav til godkjente arbeidsplasser. Terje Hartviksen, nå teatersjef ved Teater Ibsen i Skien, forteller følgende lille historie som godt kan illustrere hvilke forhold skuespillerne av og til måtte tåle:

- Vi spilte på et lite hus i Hjartåbygda på Sunnmøre. Jeg husker ikke i dag om det var «Sangjen uti øyå» eller «Til Mariann», men jeg husker at toalettforholdene var mildt sagt utilfredsstillende. Det dro seg mot forestilling da Sylvia (Salvesen) plutselig måtte forferdelig på do for å tisse. Den eneste muligheten for slike aktiviteter var på fransk maner ute i den frie natur. I dette tilfellet betydde det på huk i snøen utenfor samfunnshuset.

Men nå hadde publikum såvidt begynt å sige oppover bakken mot huset og muligheten for å bli observert i en for begge parter litt pinlig situasjon ble overhengende.

Imidlertid var den stedlige arrangør ikledd en stor og omfangsrik vinterfrakk. Denne ble promte vrengt av og holdt som et beskyttende forheng mellom både arrangøren og publikum og den på huk sittende Sylvia. En liten stund senere kunne teppet gå til side for den egentlige forestillingen....

REDDET AV REDNINGSSELSKAPET
«Sangjen uti øyå» var hentet fra miljøet ytterst på Romsdalskysten og det var naturlig at Teatret Vårt besøkte øykommunene med stykket. Så for første gang ble det spilt profesjonelt teater på Ona. Litt av en begivenhet må man vel kalle denne anledningen. Og det gjestfrie øyfolket vartet opp med kaffi og kaker etter forestillingen i en sammenkomst som ble så hyggelig at skuespillerne kom for sent til siste ferja. Ona-folket visste råd for slikt. De kontaktet redningsskøyta «Cathrine Moe» og «Det Norske Selskap til Skibbrudnes Redning» brakte ensemblet helt inn til Molde igjen. Litt av en service, mente skuespillerne som nok ikke glemmer episoden så lett.

STRABASIØSE VEIDHOLMEN
En av Teatret Vårts vanskeligste spillesteder var i sin tid Veidholmen på Smøla. Det var før Veidholmen fikk vegforbindelse. Men skuespillerne ville gjerne ut til Veidholmen tross alle vanskeligheter. For der ute, på en av Norges vakreste steder, var det et stort og entusiastisk publikum. Så reiseprosedyren var som følger:

Til Smøla kom man med ferje fra Kristiansund. Etter turen over Smøla måtte staben lesse av alt utstyret på kai på Nord-Smøla, hvor ei fiskeskøyte kom for å hente både ensemble og dekorasjoner. Dette var Teatret Vårts hovedoppsettinger og dekorasjonene var ikke av de letteste og minste. Adskillige tonn måtte losses av bilen og lastes ombord på fiskeskøyta. Det kunne være temmelig hardt vær og teaterdekorasjoner egner seg minst av alt som dekkslast på Nordvestlandet. Vel over på Veidholmen måtte så utstyret losses og lastes over på bil igjen. For så å lesses av på samfunnshuset og bæres inn til montering. Returen behøver man ikke berøre for å forestille seg hva en forestilling på Veidholmen betydde for ensemblet.

Veidholmen hadde et stort og bra utstyrt samfunnshus med plass til hele bygda, men garderober var mangelvare. Skuespillerne måtte skifte på kjøkkenet. Herrer som damer. Et forheng av ulltepper ble rigget opp. Men arrangørene skipet til fest etter forestillingene og da behøvdes et anseelig antall nystekte vafler. Og hvor om ikke på kjøkkenet blir vafler stekt? Så midt i vaffelstekeosen står altså vaffelstekere i full sving, med halvnakne mannlige og kvinnelige skuespillere med svettegjennomtrukne kostymer omkring seg på alle kanter.

UNDER BESKYTTELSE?
En episode som ensemblet som spilte «Snøkvit og dvergane» aldri i sitt liv vil glemme holdt på å bli slutten for både dem og Teatret Vårt. Denne gangen var det ikke politiske angrep og negative krefter, som alltid har motarbeidet teatret i dets eget fylke, som var på ferde. Episoden var alvorligere enn som så. Den endte lykkelig, men det var nære på.

Etter en forestilling på Hellesylt drar ensemblet i sin kombibuss med alt utstyr tilbake til Müller Hotell på Stranda hvor de skal overnatte. På veg opp mot høyeste punkt mellom Hellesylt og Stranda hører plutselig alle i bussen et øredøvende bulder, et dån i luften, utenfra et sted. Og der, ikke mer enn hundre meter foran bussen med skrekkslagne skuespillere ser det ut som hele fjellsiden løsner. Fonna går. Over vegen, og i en høyde som fullstendig ville ha begravd buss og mennesker under metervis med tettpakket snø hadde bussen bare vært noen få sekunder tidligere ute. Noen takket høyere makter for disses teater­ interesse den kvelden.

SYNDENS INNTOG
Eldreinstitusjonen i en bygd et sted i fylket hadde fått tilbud om forestillingen «Til Mariann» og beboerne fikk seg forelagt tilbudet med spørsmål om de ville ha Teatret Vårt på besøk eller ikke. Og i dette spørsmålet viste det seg at beboerne hadde delte meninger. En gruppe mente at teater skulle de ikke ha på aldersinstitusjonen. Teater var synd, mente noen.

Men tilhengerne av teater vant fram med sitt syn, og Teatret Vårt ble invitert. De som ikke ville se forestillingen kunne jo også bare holde seg borte, mente den positive fløyen. Og denne fløyen kom på at dette var en passende anledning å invitere Stordals eldre befolkning til institusjonen og forberedte på å gi sine gjester både teater og påfølgende bevertning. Dermed måtte plakater henges opp i bygda. En delegasjon teatertilhengere dro ut og hengte opp plakater uvitende om at en patrulje motstandere fulgte etter på trygg avstand og rev ned plakatene etter hvert som de ble satt opp...

Men teaterforestilling ble det, og bak glassveggen som skilte forsamlingssalen fra lobbyen kunne man skimte ansiktene til nysgjerrige motstandere som til tross for syndens inntog på institusjonen ivrig fulgte med i begivenheten.

HVA LÆREREN SÅ
Teatrets motstandere har fra tid til annen brukt all sin fantasi i forsøket på å få Teatret Vårt nedlagt. Bokstavelig talt. Forestillingen «Fremmed» var spilt i et Møre og Romsdal som den gangen var temmelig fri for innvandrere. Likevel var stykket viktig og forutsa en del problemstillinger i forbindelse med fremmedfrykt og rasisme som senere viste seg å dukke opp i samfunnet. Stykket ble spilt i ungdomsskolen, og i en av scenene erklærer kjæresteparet, spilt av Per Egil Aske og Sigrid Huun, sin kjærlighet til hverandre i en sommerlig blomstereng.  Scenen slutter med «blackout» etter at Per Egil Aske har tatt av seg på overkroppen.

En av lærerne rykket kvikt ut i avisene med et innlegg som kort gikk ut på at nå måtte Teatret Vårt legges ned, for nå gikk det over alle støvleskaft. Nå viste teatret samleier for åpen scene. For det hadde han sett selv...

Teksten er hentet fra boken: Teatret Vårt gjennom 20 år. ISBN 82-90393-48-2.