Hvorfor dro dere til Molde, Kjetil Bang-Hansen? 

- Det var flere årsaker til det. Den viktigste grunnen lå vel i det som skjedde i norsk kulturpolitikk den gangen. Først og fremst at det ble åpning for regionteatrene og at det ble bevilget penger. At det så ble Molde skyldes først og fremst Molde selv. Petter Pettersson og Per Amdam og resten av borgerskapet i Molde som ville ha et profesjonelt teater dit. Gruppa vår hadde allerede luktet på forskjellige alternativer da. Det viktigste for oss var vel ikke på død og liv å komme til Molde, selv om vi raskt ble sjarmert av byen. Vårt viktigste utgangspunkt var å få arbeide sammen som gruppe ut fra våre innfallsvinkler. Men det var det politiske grunnlaget som allerede var lagt og Moldes eget arbeid som ble avgjørende for stedsvalget.  

- Men hva var det egentlige utgangspunktet for gruppen dere dannet i Oslo? 

- Veldig mye startet med Ola og meg. Det er vel rettferdig å si. Vi gikk sammen på teaterskolen, og var interessert i å lage alternativt teater. Et alternativ til det som foregikk på institusjonsteatrene. 

- Og vi oppsøkte folk som vi følte hadde ønske om å bryte opp, ønske om å arbeide under andre premisser enn de eksisterende. Det som så ble spesielt for gruppen var det store aldersspennet, den fine blandingen av uerfarne og erfarne skuespillere. Fra Per Gjersøe og Rønnaug Alten, som jo var de eldste, til Nils Vogt som var den yngste og hadde sitt praksisår fra teaterskolen. Når det gjaldt de som ikke tilhørte Olas, Helge Hoff-Monsens og mitt miljø, kontaktet vi først og fremst mennesker vi visste tenkte teater slik som oss. Eller det var de som søkte oss.  

- Vi sluttet oss ikke sammen ut fra noen felles politisk eller ideologisk plattform, og det kom til å bli et markert skille mellom oss og Hålogaland Teater på dette punktet. Staben ved Hålogaland Teater sprang ut fra en bestemt klasse ved teaterskolen, og deres ideologi og teaterpolitiske linje ble formet gjennom deres møte med folk og miljøer i landsdelen de kom til. Vi hadde ingen felles politisk målsetting, men var fulle av kunstneriske ideer, visjoner og drømmer. Lenge etter at Teatret Vårt var etablert prøvde vi gjennom en målsettingsdebatt å formulere hvilken linje teatret skulle velge. Det vi var opptatt av i startfasen var å spille teater slik vi mente vi kunne spille teater. Et annet repertoar enn det etablerte teatret. Vi ville, for å uttrykke det litt fint, i tillegg prøve å drive teatret som et kunstnerisk akademi. Det skulle ikke bare være et sted for produksjon av forestillinger, men også et sted for forskning, for utvikling av nye ideer. Vårt fundament var altså kunstarten i seg selv. 

- Vi var ikke kommet til Møre og Romsdal for å «frelse» Vestlandet. Det var vi opptatt av å motbevise, for det var faktisk en del motstand mot oss, representert ved folk som for eksempel Arthur Klæboe, en del av miljøet i den «kulturelle bakevja» i Volda og slikt. Denne motstanden ville vi bekjempe gjennom å spille teater som i form og innhold angikk oss selv. Bare slik kunne vi vente å nå andre, mente vi.  

- Speilet dette seg i repertoarvalget? 

- Definitivt. Vi valgte å starte med en Shakespeare-komedie. Grunnen var at vi ville markere ønsket om å spille klassikerne. Samtidig ville vi tilbake til teatrets røtter, så og si. Dernest var «Tvillingene» en komedie som brukte teatrets egenart på en veldig levende og lekende måte. Et rollespill, som på en måte grep fatt i vår egen situasjon. En introduksjon av oss som teater og som mennesker. Vi klarte samtidig å få til en forestilling som var såpass rar og oppsiktsvekkende at vi ble lagt skikkelig merke til. 

- Hvordan ble styringsformen valgt da dere begynte i Molde? 

- Styringsformen med allmøte sprang ut fra det faktum at vi alle i gruppen var så gode venner og var så tent på å arbeide sammen at styringen fikk en løs og uformell struktur. Vi hadde bestemt at allmøtet skulle velge en daglig leder. For hvor lang periode husker jeg ikke. Men fordi jeg satte opp det første stykket, og også det andre, ble det meg. Jeg var vel mer instruktør enn leder. Jeg følte ikke at jeg hadde noen rolle som teatersjef, i hvert fall. Desto bedre venner man er i en gruppe jo mindre formelle strukturer trenger man. Det var imidlertid valgt komiteer som tok seg av teatrets forskjellige administrative oppgaver. At det i løpet av teatrets levetid stadig har dukket opp debatter om styringsformen, er naturlig. Men for oss, den gangen, var det naturlig ut fra det sterke samholdet innen gruppen, å velge en slik styringsform. Det avspeilet seg også i navnet vi ga teatret. Vi var ikke interessert i at det bare skulle hete Møre og Romsdal regionteater. Vi var samlet hele gruppen hos Per Gjersøe, husker jeg, og navnet ble valgt ut fra ønsket om å skape et teater på våre egne premisser. 

- Litt om teaterpolitisk profilering i starten? 

Det var vel først etter noen år at debatten innad ga seg utslag i den type teaterpolitiske holdninger som ble dominerende på 70-tallet. Da hadde jeg forlatt teatret. Vår første teaterprofil bygget på det faktum at det var viktigst for oss å spille den type teater som ga vår gruppe de størst mulige kunstneriske utfordringer og utfoldelsesmuligheter. Det radikale i det var at selv om vi kom til en region som ikke tidligere hadde hatt et profesjonelt teater, så sa vi bevisst og klart i fra at vi ikke aktet å nærme oss regionen gjennom å spille et spesielt lokalt stoff eller velge en enkel, tradisjonell ytre form. «Ordet»-forestillingen vi gjorde var ut fra datidens stilholdninger innen teatret svært avansert. Veldig moderne. Vi brukte et realistisk stoff på en helt ny måte. Stilisert. Troen på at det nakne enkle ordet holdt som drama, bar hele forestillingen.  

- Når det gjaldt den kunstneriske profil, ville vi gjerne spille stykker som ingen andre teatre ville spille. Vi var opptatt av det. Men vi oppdaget jo etter hvert at de andre tok etter oss..... 

- Senere, utover mot slutten av 70-tallet, kom jo den kommunistiske holdningen til teater også til å sette preg på Teatret Vårt, og det mistet noe av sin profil. 

- At vi unge i gruppen den gang dro til Molde, er enkelt å forstå. Vi ønsket å etablere en gruppe som vi ikke hadde muligheter for å sette sammen i Oslo. Men at de eldste som kom med, Per Gjersøe, Rønnaug Alten og Grete Nordrå tok steget ut i det usikre var ikke mindre enn fantastisk. De var jo alle personligheter med etablerte karrierer. Men de hadde antagelig fortsatt behov for å utvikle seg. Finne nye veier. Uten miksen av erfaring og ung entusiasme hadde ikke teatret i Molde kunnet oppstå. Det tror jeg jeg kan si med stor sikkerhet i dag. 

Teksten er hentet fra boken: Teatret Vårt gjennom 20 år. ISBN 82-90393-48-2.