Déjà vu

Å bli mor er stort, ikke noe vi fullt ut kan forberede oss til. Egne og samfunnets forventninger kan være enorme, det kan være tungt å føle at man ikke innfrir eller at de forestillingene man har ikke slår til. Hege Karina Bøe er 44 år, jobber som leder av næringslivsavd. til Gjensidige Forsikring i Møre og Romsdal, er glad i teater og besøker Teatret Vårt jevnlig. Det ble et par Déjà vu-øyeblikk som Hege dro ekstra på smilebåndene av, og hun anbefaler Barselfeber på det varmeste.

Forestillingen Barselfeber er over på et øyeblikk, kanskje slik som et liv er i den store sammenhengen.

For å starte med kritikken. Ingen av mine fødsler, eller mine venninners fødsler, har vært i nærheten av å være så harmonisk som disse hendelsene ble framstilt i dette teaterstykket - og det var det jeg hadde av kritiske kommentarer.

Stykket har så mange dialoger, episoder og følelser som en forelder kan kjenne seg igjen i. Det ble et par Déjà vu-øyeblikk som jeg dro ekstra på smilebåndene av. At barnet er mer opptatt av ball enn alt annet, ja det er selvopplevd.

Å bli mor er stort, ikke noe vi fullt ut kan forberede oss til. Egne og samfunnets forventninger kan være enorme, det kan være tungt å føle at man ikke innfrir eller at de forestillingene man har ikke slår til. Johanna Mørck gjør en god figur der hun først blir ung mor, deretter ung bestemor, men slutter aldri å være mamma.

Jeg er fortsatt andpusten etter å ha sett disse tre dyktige skuespillerne prestere det som må være et av de mest fysiske stykkene jeg har sett. At det er mulig for en voksen person å spille baby på en så troverdig måte er forbløffende. Jeg bøyer meg i støvet. Sara Fellman og Linn Wennersten, jeg har ikke ord over hvor imponert jeg er.

Stykket anbefales på det varmeste.

Og en siste ting- alle mødre trenger litt luft innimellom.

Meg eier ingen – eller?

Navlestrengen kuttes, men blir vi noen gang helt forløst fra hverandre? Maria Kristine Otterlei (41) fra Molde har skrevet om sin opplevelse av Barselfeber. Maria er tannlege med interesse for litteratur. Hun har bakgrunn fra sang, dans og drama, og er mamma til Martha og Silas. Dette er teater på sitt beste – kunst, lek og samfunnskommentar. Bravo!, sier Maria.

Barselfeber er en mettet forestilling som handler om mer enn fødsel. Kjernen i fortellingen er båndet mellom mor og barn. Her er det barn som er ønsket og barn som er mindre ønsket, men er det så ulik motivasjon hos mødrene i utgangspunktet? Kan både deres motstand og lengsel være grunnfestet i et ego? 

Forestillingen belyser mange aspekter rundt det å få barn, og om krav, håp og forventninger hos en forelder. Det er ikke alltid like lett å skille på hva som er ytre og indre motivasjon hos mødrene, uavhengig av ståsted og generasjoner. Man kan spørre seg om de vet det selv? Er det uunngåelig at traumer arves? Hvor bevisst og fri er man i sin morsrolle? Som tilskuer kan man nok kjenne på ulike sympatier i forestillingen, kanskje også vekslende, men alle vil kjenne seg igjen – det er jeg helt sikker på. Og selv om tematikken lodder dypt, så glitrer det av humor underveis. Visuelt sett er det stramme rammer som åpner store rom i scenografien gjennom vakker og gjennomtenkt lyssetting, lyd og ikke minst tynne lag med stoff som gir assosiasjoner til slør, hinner og sårbarhet. Hvor mange lag har vi egentlig? Hvor godt greier vi å skjule vår nakenhet?

Både åpningen og avslutningen av forestillingen gir assosiasjoner til performance art. Et grep jeg synes fungerer svært godt. I tillegg er den fysiske skildringen av en fødsel mesterlig utført, en blanding av kamp og pardans, og skuespillerne formidler spesielt kraftfullt i disse passasjene. 

Dette er teater på sitt beste – kunst, lek og samfunnskommentar. Bravo!

Barselfeber - Jeg trenger litt luft.

Som tobarnsfar er det mye Espen Iversen kjenner seg igjen i når han sitter i salen og ser Barselfeber 16. mars, og kanskje spesielt gjennom symbolikken som formidler mye av morskapets utfordringer på kort tid. Espen er tidligere miljøarbeider og jobber nå i MYLDR med arrangement og kulturformidling. Han er 35 år, har barn på 1,5 og 4 år og har som mål om å gå oftere på teater.

Barselfeber tar oss gjennom fire fødsler og tre generasjoner på en drøy time. Forestillingen starter med fødselen til hovedkarakteren Thea, hennes oppvekst og etter dette tre fødsler, tre barn og tre utviklingsløp. Alt i et stadig økende tempo, skriver Espen Iversen (35).

Stykket tar opp kjente opplevelser fra foreldrerollen. Som far er det mye jeg kjenner meg igjen i, for det meste som en bivåner da det spesifikt er samspillet mor/barn som er i fokus. Følelsen av å bli kvelt av barnets behov for nærhet illustreres på en god måte, først av den fysiske armen rundt halsen, og deretter mammaen til Thea sitt tilbakevendende behov for luft hver gang noe er vanskelig. Den nærheten Thea ikke får fra mamma, søker hun å fa med sine tre barn. Tilsynelatende forgjeves og med den effekten at hun driver dem fra seg. 

Scenografien og kostymene er enkle og effektfulle. Sara Fellmann er morsom, gjenkjennelig og meget god når hun portretterer den nyfødtes - og deretter barnets - fakter, kroppsspråk og vilje. Linn Wennersten er tidvis provoserende i rollen som jordmora, som forteller hvordan en mor bør og skal være. Johanna Mørck er troverdig i sin utilstrekkelighet som ung og ufrivillig(?) mor som famler etter å hva hun tror forventes av henne.  

Barselfeber bobler over av symbolikk, skarpe observasjoner, og formidler mye på kort tid. Det føltes til tider overveldende, både for meg som publikummer og for karakterene i stykket. Og til slutt var det kjærkomment å komme ut for å få seg litt luft. 

Foto: Andreas Winter